Første skoledag og angst

I går hadde jeg første skoledag på OsloMet.
Jeg skal nå studere for å bli veileder for studenter som skal bli barnehagelærer.

Dette er noe jeg tror kan bli veldig spennende. Det å veilede studenter er veldig givende. Jeg syns det er gøy å hjelpe folk i riktig retning, hjelpe de å skjønne sammenhenger og få ting til å fungere. Det er jo derfor jeg valgte å bli barnehagelærer selv. Det å se barna vokse, hjelpe vår fremtid med å vokse.

Jeg gruer meg jo litt også seff. Jeg har aldri likt sånne sosiale settinger. Spesielt ikke fremføringer og det å prate for hele klassen. I sånne settinger gruer jeg meg ekstremt mye, kaldsvetter, blir nesten dårlig, og har bare lyst å gå. Men man må jo bare gjennomføre på ett vis.

På veien til skolen skjedde jo alt det som ikke skulle skje. Bussen var et kvarter forsinket, så jeg rakk ikke det toget jeg hadde planlagt å ta. Jeg kom meg på neste tog og da det stoppet på OsloS skulle de stå der en stund å rigge av og på igjen, så jeg måtte bytte tog det siste stoppet inn til National. Da neste tog var på National, skulle jeg ha vært på skolen for to min siden. Etter å ha stresset bort til campus måtte jeg finne ut av hvilke bygg jeg skulle til. Dørene er seff låst, så jeg sto der da til noen kom ut. Så var det å finne rommet. 20 min for sent, kom jeg heseblesende inn.

Flaut

I første pause, som var tjue min etter jeg hadde dukket opp, var jeg å fikk laga meg studentbevis. For første gang har jeg ett bilde som jeg faktisk er fornøyd med.

Jeg fikk jo testet denne sosiale angsten ellerede etter bare en time sammen med disse folka jeg skal gå i klasse med. Vi fikk en oppgave der vi skulle velge et postkort. Dette postkortet skulle på en måte representere meg, og hvorfor jeg hadde valgt dette studie. Samtidig skulle jeg fortelle hvem jeg er og hvilke barnehage jeg jobber i.

Her er kortet jeg valgte

Etter å ha valgt meg det første kortet jeg så, som kunne være meg, satte jeg meg ned å begynte prosessen.

Hva sier jeg? hva betyr dette kortet? Hva kommer de andre til å si? Hvor begynner de? Må jeg være først? Jeg er ikke først? Osv, osv….

Jeg planlegger hver setning jeg har tenkt å si. Jeg begynner å svette. Jeg blir sjelven i stemmen og kroppen. Jeg skulle ønske noe skjedde, så jeg slipper si noe.
Når det så blir min tur er alt jeg hadde tenkt å si borte, så da sier jeg det jeg trur jeg skulle si veldig fort, og er ferdig på minuttet.

Så hvorfor valgte jeg det kortet. Jo, fordi jeg føler utdanningsløpet mitt har vært litt som en ørkenvandring. Jeg har vært igjennom mye rart før jeg kom meg til “vannhullet”. Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det er dette vannhullet det er meningen at jeg skal stoppe ved. Hva om dette bare er en liten sølepytt på veien dit jeg skal.

Vi fikk sef en oppgave til neste samling også, å den kommer her

Uansett da, så var første skoledag helt ok. Jeg tror dette er en klasse jeg kan tørre å stå fremfor. Men det er jo noe jeg kan sitte å si nå. Når jeg står der, så er jeg ikke så sikker på min sak lenger.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg