For rundt 6 uker siden, skrev jeg at jeg gledet meg til å endelig være ferdig hos Kirurgiklinikken. To uker etterpå var jeg der å hadde min siste time. Trodde jeg da. Jeg skulle endelig få mitt nye glis på plass, og være ferdig med kjevekirurgi. Forhåpentligvis for resten av mitt liv.

For andre gang i mitt liv har jeg fått utvidet en kroppsdel. Første gang var det min piercing i øyenbrynet som var gjort med for tynn når, denne gangen skulle en tann settes inn i et litt for lite hull i tannkjøttet. Jeg fikk beskjed om at det ville sprenge litt, at jeg i utgangspunktet ikke fikk noe bedøvelse for dette, men dersom det ble veldig vondt kunne jeg få bedøvelse. Jeg føler jeg har veldig høy smerteterskel, så vi kjørte på. Hun stappet tanna inn og begynte å skru den på plass. Jeg trur jeg holdt pusten hele veien. Det var litt samme følelsen som når du strammer reguleringen. Det kjennes ut som du brøyter deg ve for å få plass. Alle de andre tennene må liksom flytte seg for at dette nye skal få plass. Det skal jo være trangt, uten glepper mellom tennene.

Så “sementerte” hun igjen skruen, og jeg var ferdig.

Det du etterpå får vite, er jo at dette ikke varer livet ut. Selve skruen i kjevebeinet ditt er det livsforsikring på. Den skal sitte fast resten av livet, men tanna du har fått er ikke like solid. Den kan bli ødelagt. Derfor har jeg også fått med meg spoonen min hjem igjen. En påminner om at det fortsatt kan gå galt.

Nå er det da fire uker siden jeg fikk mitt nye glis, og om ca fire uker til skal jeg tilbake en aller siste gang, for å se at alt er bra. Da er jeg endelig ferdig.