Ormekrona

Her kommer et av eventyrene Trude snakket litt om på inspirasjonskurset på onsdag.

 

Det var en gang en godhjertet tjenestejente som jobbet hos en gjerrig bonde. Selv om han kunne være både tverr, sint og betalte dårlig gikk hun lystig til fjøset hver dag. Hun likte seg så godt blant dyra og de likte henne.

I fjøset bodde det også en hvit orm. Den var så hvit som ei lita mus og så på jenta med kloke øyne. På hodet bar den ei skinnende blank gullkrone. Det rareste med ormen var likevel at den kunne synge. Hver natt løftet den sitt hode og sang vakrere enn noen sangfugl. Etterhvert begynte jenta å gi ormen en liten melkeskvett i en skål. Ormen drakk og koste seg og bukket dypt mot jenta som takk. Da glitret den vesle krona som en diamant og lyste opp i det mørke fjøset. 

Jenta gledet seg over hvitormen. Hun la merke til at også kyrne trivdes bedre med den i nærheten. De ble friskere, gav mer melk og fikk vakrere kalver. Det gledet hun seg også over.

Men en dag kom bonden selv inn akkurat da ormen slikket i seg en melkeskvett. Han ble fra seg av sinne, rev seg i håret og brølte:
– Din udugelige jente! Du må da skjønne at ormer er giftige og farlige. Du har latt den gå her i fjøset med MINE kyr. Så har du latt ham drikke av MIN melk. Tenk å sløse god melk på et slikt usselt kryp!
Jenta forsøkte si noe, men hun ble så redd at det kom ikke ut en lyd. Bonden fortsatte å brøle:
– Ormer, fy og føy! Det er ondskapens vesener. Kanskje er du en heks eller trollkjerring som omgås slike? Nei, her får du ikke jobbe mer. Pakk sakene dine og reis her ifra og det på flekken!

Jenta sprang gråtende fra fjøset, opp på rommet sitt og pakket det lille hun hadde. Da hun så bonden gikk ut av fjøset snek hun seg inn. Hun måtte ta farvel med dyra hun var blitt så glad i. Så stod hun der i fjøset og klappet hver eneste ku. De bøyde hodene og gned seg kjærlig mot hennes hånd. Da kom ormen krypende bort til henne.
-Lev vel, stakkars n, nå er det nok ingen her som vil gi deg melk lenger.
Da reiste ormen seg opp som om den ville legge hodet i hendene hennes. Han ristet på seg og med ett falt kronen av og landet i tjenestejentas varme hånd. Så gled ormen langsomt ut av fjøset.

Nå gikk jenta trist fra gården. Hun trodde lykken hadde forlatt henne, men der tok hun feil. Den som bærer en ormekrone har alltid lykken med seg. Uansett hvor man går eller hvem man møter, blir man likt. Ære og glede fulgte derfor jenta der hun gikk.

På veien mot byen møtte hun lensmannens sønn. Han var den snilleste og flotteste karen i hele bygda. Da han fikk se henne ble han forelsket med det samme. Han slo følge på veien og etter en stund tok han hennes hånd og spurte om hun ville gifte seg med han. Det ville hun og ikke lenge etter var det storslått bryllup. Bygda hadde aldri før sett et så lykkelig par.

Men den gjerrige bonden gikk det ikke så vel med. Kyrne melket mindre, åkrene gav mindre mat og snart måtte han selge både gården og dyrene.

Hvem tror du kjøpte alt sammen? Jo, det var lensmannens sønn og hans kone  – den snille jenta. 

Og ormen… den fant veien tilbake til henne den også. Hvis den ikke er død, ligger den enda i fjøset og slurper i seg melkeskvetter. Om du hører en merkelig sang i natten kan det jo kanskje være… at lykken finnes i et fjøs nær deg.


 

Magic

 

#eventyr #ormekrona #hell&lykke #trudeanettebrendeland #fantasifantasten

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg